Mandag 2. pinsedag 28. Mai kl 14 er alle velkommen til
høytidelig sunget messe på latin etter Missale 1962 (den tridentinske messen). Messen ledsages av kor, orgel og ministranter og hele messen trykkes i et hefte på norsk og latin så alle kan følge med. Messe nr 8 (De angelis) vil bli brukt siden mange kan den.
Nedenfor kan du lese litt om bakgrunnen for denne messen.
Msza sw. w jezyku lacinskim wedlug mszalu 1962.
W poniedzialek 28 maja (drugi dzien Swiat Zeslania
Ducha Swietego)o godz.
14.00 bedzie sprawowana Msza sw.
w rycie nadzwyczajnym tzn. tradycyjna Msza
sw. w jezyku lacinskim wedlug mszalu 1962.
Den ekstraordinære form av messen
av p. Frode Eikenes
av p. Frode Eikenes
2. pinsedag blir en spesiell dag i St. Ansgar menighet. For første gang på kanskje over 40 år feirer menighetens sogneprest en høytidelig sunget messe etter messeboken fra 1962. Dette er den såkalte tridentinske messen. Den ble utgitt etter konsilet i Trient (1545-1563), derav navnet. Dens røtter er enda mye eldre og den har med små forandringer vært den samme i mange hundre år. Den foreløpig siste utgaven ble utgitt av Den salige Pave Johannes XXIII i 1962.
Under Det annet vatikankonsil (1962-1965) bestemte konsilsfedrene at liturgien burde revideres. Dette førte til at en helt ny messebok ble utarbeidet. Den ble utgitt av Pave Paul VI i 1969. Den ble siden oversatt til mange språk, bl.a norsk. Dette er den messen vi alle nå kjenner som ”den vanlige”
Den gamle messen var lenge nesten helt borte. Den kunne bare feires med spesiell tillatelse. Mange var glad for endringene, men det fantes også katolikker som savnet den gamle liturgien. Gradvis endret situasjonen seg og utover på 1980- og 1990-tallet gav Pave Johannes Paul II stadig flere tillatelser til at den gamle liturgien kunne brukes. Etter hvert har også den gamle messen fått større oppslutning, ikke minst blant unge mennesker.
Den 7. Juli 2007 gav Pave Benedikt XVI ut et apostilisk brev gitt motu proprio (på eget initiativ). Dette brevet med tittelen ”Summorum Pontificum” har igjen skapt en helt ny situasjon i Kirken. Nå ble de siste begrensninger på den tridentinske liturgien fjernet. Den kan nå feires fritt av enhver prest og de menigheter som ønsker det kan velge den. Den enkelte troende kan også be om sakramentene etter den gamle ordning.
Pave Benedikt kaller nå messeboken fra 1962 for den ekstraordinære form og messeboken fra 1969 for den ordinære form. Dermed er de altså to likestilte former av det samme romerske rite.
2. Pinsedag 2012 er ”Summorum Pontificum- dagen” i St Ansgar menighet. Etter over 40 år feirer menighetens sogneprest den gamle liturgien, med kor og organist og med ministranter med lys, kors og røkelse! Den gamle messen har riktignok vært feiret flere ganger i St. Ansgar kirke de siste årene, men av gjestende prester og uten stor høytidlighet.
Fra nå av vil Den ekstraordinære form være en del av det liturgiske livet i St. Ansgar menighet og vil etter hvert finne sin faste plass i vår ”timeplan”.
Det er mitt håp at mange i menigheten vil bli glad i den ekstraordinære form. Den er verdifull i seg selv av mange grunner; Den har en lang og ubrutt tradisjon og enda eldre røtter. Den har stor en stor skjønnhet og har skapt stor kirkemusikk.
Men noe annet er like viktig; Den ekstraordinære form er også verdifull fordi den kan inspirere oss til å feire den ordinære form mer trofast mot kirkens tradisjon. Dette tror jeg også er en tanke som Pave Benedikt har.
Hvis alle katolikker blir fortrolig med den tradisjonelle liturgien, da får vi hjelp til å forstå liturgiens utvikling og dermed også til bedre å forstå hva liturgi er.
Da forstår vi enda bedre hvorfor vi gjør det vi gjør uansett form.
Selv om det er klare forskjeller mellom de to messebøkene er det likevel mer som er likt og jo likere de to formene feires jo tydeligere vil vi se at Kirken har bare en liturgi, selv den har flere riter og vårt rite, det romerske, har to former.
Ad Majorem Dei Gloriam!